"Hvis man vilde skrive det som blev snakket i et slikt Damelag, vilde alle si det var Løgn." Slik noterer Hulda i dagboka si denne dagen. Ho har nett vore i selskap der det rundt bordet sit kvinner ho omtalar som "dannede Damer" – ikkje på den stive, reserverte måten, men som deltakarar i eit fellesskap som vågar meir. Orda som fell, er så frimodige og rå at ein mannleg observatør knapt ville trudd sine eigne øyre. Dette er ikkje dei damene som aldri seier noko som kan gjere ein flau. Nei – det Hulda merkar seg, er ei anna kraft: ei språkleg fridom som spring ut av erfaring, sjølvironi, humor og gjensidig tillit. Det er frispråk som livsform, ikkje som kulissar.
Tankane hennar går tilbake selskap på Lysaker, nokre år tilbake, der ho høyrde Eva Nansen og Sophie Voss snakke så ope og usjenert at ho knapt trudde sine eigne øyre. Den gongen verka det nesten sjokkerande – at kvinner kunne leggje frå seg masker og konvensjonar og le høgt, utan skam. No, i 1918, opplever Hulda at pendelen verkeleg har svinga. Vi er på veg bort frå det ho kallar "Snerperiet og de nedslagne Øine". Det naturlege har teke over for det tilgjorte. Kvinner snakkar om livet sitt – ufiltrert – og latteren har ikkje lenger status som synd eller forseelse. "Den ventes," skriv ho med eit glimt. Latteren er ikkje berre tillete; den er sjølve rytmen i rommet, den pulsen som held samtalen levande.
For Hulda er dette meir enn ein trivselssituasjon rundt eit teselskap. Ho ser at noko større er på ferde. I dei uformelle romma – der kvinnene kan kviskre og rope, spøke og dele alvor – blir ein ny type makt fødd. Språket sjølv endrar seg. Det private samtalerommet får eit preg av verkstad for ei ny kvinneleg rørsle: her blir autoritetane utfordra, her blir erfaringar delt, her blir det laga språk for liv som tidlegare var forstumma. Og Hulda ser det, med den same klåre blikk som ho har brukt til å følgje andre samfunnsendringar: det som før var gøymt bak nedslagne auge, kan no løftast fram i opne sinn. Mellom tekoppar og latter, midt i det tilsynelatande trivielle, skjer eit stykke kvinnehistorie.
No comments:
Post a Comment